Endelig skulle en av drømmene gå i oppfyllelse! Å stå på startstreken i Røros har lenge vært et ønske, og etter at det ble avlyst i 2021, så håpte vi at det denne gang skulle bli noe av. Og det ble det. Vi ble beste norske renrasede spann (jada kjøreren er fortsatt nederlandsk men burde kanskje innse at hun har levd 2/3 av livet i Norge og kalle seg norsk?) på vårt første Femundløp. Wow! Totalt 26/49 startende og 4/12 RNB, hakk i hæl bakom Michael Hess og vi kjempet godt den siste kilometeren.
Etter Gruveløpet i januar, så hadde vi funnet ut at det kunne være lurt med en handler til. Så i tillegg til Wiebke Höfers (Activesiberians) så ble Anne Spangen med. To uerfarne som handlere men godt kjent med hundekjøring hvert fall. Det er ikke bare lite søvn på kjører, det blir minst like lite søvn på handlerne og jeg må bare si tusen takk for alt dere gjorde! Ingenting var savnet, vi hjalp hverandre og ble nok kjent med nye sider av oss selv.
Følgende hunder var med:
Myra (hovedleder)
Gråbeintunets Judy (fartsleder)
Nay-la-chee's Hugin
Vikerkollen's It Tarrak (leder)
Rim (leder)
Sheza Classic Epica
Sheza Classic Dare To Dream
Arctic song's Av Vinni
Men litt mer om løpet da. Kjører og hundene fikk i seg frokost, ladet opp og pakket siste rest i bilen. Kolonnekjøringen til startområdet kan vel kalles noe kaotisk men mye venting og eksos. Godt våre hunder var i bilen alle sammen (har gitt tilbakemelding om dette). Endelig fremme, stod vi et ganske greit sted. Nærme toalettet for en nervøs blære, fin vinkel til sporet, etc. Vi skulle starte fra bilen, det er vi jo godt vant med fra før. Hundene var rolige, fikk en liten luftetur i bånd alle sammen. Kjører fikk gjort klar sleden, inspeksjon var godkjent. Tvinge i seg en baguette til lunsj.
Hundene fikk på seg nye knall oransje seler fra Huken Produkter, utrolig smashing i solen! Så deilig å ikke måtte sokke eller noe, var vel kun Hugin som brukte 4 sokker på løpet. Forventet kun folk ved selve starten, men de hadde jo laget til så man kjørte forbi en god del publikum. Det var litt stas!
Vi kom inn i en god flyt over til Tufsingdalen. Det var litt vind og andre kjørere satte seg ned bakom sleden på huk, mens jeg heller valgte å stå oppreist og sparke. Mange passeringer, alle problemfrie. Handlerne mine forfulgte meg og tok bilder langs løypen der de kunne. Judy ble litt sliten av alle passeringene og jeg satt frem Tarrak i stedet sammen med Myra. Prøvde febrilsk å få Judy ned i sleden men hun nektet, hoppet ut og løp etter noen passerende spann. Jeg kalte henne inn og hun kom heldigvis, hun pleier å holde seg nærme. Så da fikk hun gå i point da. Jeg stoppet og snacket etter planen, prøvde å holde farten nede og ha en jevn flyt. Etter en stund kjente vi oss igjen, no var vi straks fremme på vårt første sjekkpunkt.
Hundene giret opp når de så folk og andre spann, løp inn i Tufsingdalen med bra driv. Jeg styrte Myra sikksakk gjennom pålene og fikk anvist plass. Jeg satte lederne fast i et frontanker, sikret spannet slik at jeg kunne dra og hente den altfor tunge depotbaggen. På med dekken, frem med halmen, koke opp vann til både hundene og meg selv.
Det var begynt å bli mørkere og det var ekstremt mye bråk fra hundene rundt omkring. Våre var flinke og la seg ned, bortsett fra Vinni som syntes halmen var litt skummel. Jeg skulle selv sove litt, så la meg ned i halmen sammen med han. Det var ganske allright syntes han og krøp inn til meg. Med halm og 4 hunder rundt meg, så frøs jeg hvert fall ikke. Bortsett fra en ekstremt bråkete hund som aldri ga seg et sted på sjekkpunktet, så var det ganske så koselig. Tror jeg duppet av noen minutter her og der. Hundene fikk nok mer søvn enn meg.
Som avtalt så ringte handlerne får å vekke meg i tide, jeg hadde på alarm også, bare i tilfelle. Hundene fikk litt snack og hønse-vann (kokt høne i vann) før vi dro ut igjen. Halmen skulle ryddes av kjører og innen jeg var ferdig stod hundene og skrek etter å komme i gang. Hadde beregnet mer enn god nok tid men skjønte ikke at man fysisk måtte finne noen som kunne hjelpe oss ut. "Jeg skal ut om 1 minutt, kan du hjelpe meg?!". Sa en småstresset kjører som skulle holde seg til planen om minimum hvile.
Ut kom vi oss, no med Rim og Myra i led. Tilbake samme rute til vi kom til Narskaftet og skulle svinge mot venstre videre mot Tolga. Her var det mye vind og vær, hørte også rykter om nordlys men det så ikke vi noe til. Jentene i led jobbet på som noen helter og sammen med noen andre spann krysset vi fjellet i mørket. Jeg sparket og hjalp til det jeg kunne. Vi var et team, et bra team, etter utallige treningstimer sammen gjennom sesongen.
Brått gikk det nedover og vi kunne skimte lysene fra sjekkpunktet, de kom stadig nærmere. Hundene løp inn i Tolga med godt mot etter en tung etappe, i både mot og side-vind. Fikk utdelt en halmballe og prøvde å balansere denne på sleden mens jeg tok en så stor sving som mulig, slik som anbefalt av sjekkpunkt folka. Her lå spannene tett i tett, kun festet i anker og ikke påler. Jeg hadde pakket med meg de tjukke dekken i sleden og kunne derfor sette disse på enda raskere på hundene denne gang. Halm ble fordelt også var det å finne min evig tunge depotbag igjen. Altså neste gang, da får det bli både pulk under og mindre ting i baggen. Gah!
Fikk matet hundene og de sovnet raskt. Kanskje det var på tide med et klesskift, ullundertøyet var våt av svette. En tur i garderoben og på toalettet senere, ble jeg servert pizza og kaffe av mine handlere. Jeg var litt små kald og satte meg ved bålpannen sammen med mentor Geir Johansen (7MountainHusky) og en kjører. Da var det på tide å ta en liten powernap igjen, skravle masse med andre fikk bli etter løpet. Hundene sov, så denne gang ble det liggeunderlag ved siden av sleden for å ikke forstyrre. Det var kaldere enn i halmen og jeg måtte ligge i fosterstilling for å ikke få kramper i beina etter sparkingen.
Fikk no to timer på øyet og våknet litt i ørska. Hundene kunne ligge litt til, men jeg trengte en kaffe kjente jeg. Super handlerne fikset og frokosten ble noen skiver med importert marsipan (da snakker vi fancy snack eller?). Det var mangel på raker her, så gjaldt å følge med på de som ble ledig. Skrapte sammen det meste med hendene frem til jeg fikk tak i en, alt hjelper tenkte jeg. Hundene fikk snack og hønse-vann igjen, Hugin var klar minst en halvtime før vi dro ut og var kjempe gira. Det fikk bli Rim og Myra i led tilbake tenkte jeg, mange passeringer mot mål også sikkert.
Her hadde sjekkpunkt folka litt mer oversikt virket det som og de kom bort av seg selv for å bistå oss ut. Opp, opp, opp hadde folk sagt. Var ikke så mye oppover som påstått syntes jeg. Men det ble varmt og varmere, ordentlig påskevær. Hundene ble varme og fikk mange snøbadings-stopp. Rim begynte å bli sliten, så jeg satte Judy i led igjen siste biten. Vi fikk litt mer fart på oss igjen og litt kald vind hjalp også på. Så suste et spann forbi. Hey vent, det der er jo Sibber, tenkte jeg. Mine hang seg på og fikk et ordentlig nytt giv inn mot mål. Vi prøvde å kjøre forbi, men ble sånn delvis blokkert. Jaja tenkte jeg, er vel bedre for hundene å få jage det andre spannet enn å bli presset over evne uansett.
Røros kom stadig nærmere, det stod folk langs løypen og det var god stemning. Vi kom i mål rett bak han andre med Sibber, hundene våre galopperte logrende inn til mål. Og hva er vel bedre enn det! Handlerne tok meg imot og det hele var en rørende opplevelse. Her stod jeg og hadde fullført mitt første Femundløp med de flinkeste hundene. Hundene ble sjekket av veterinær og alle var i god form. Noen la seg ned og var litt varme, men var raskt på beina når jeg kommanderte de til bilen. Tilbake ved bilen skrek de etter mer. Som om de var klare for en runde til. Herregud jeg er så stolt over den gjengen der!
Tusen takk til super handlerne Wiebke & Anne, hjemme-handler Klaus, Activesiberians for lån av Rim, Fenris og Kaska, Vikerkollen for lån av Tarrak og Arctic Song for lån av Vinni. Takk til alle som har heiet på oss og hjulpet oss på noen som helst måte. Dette gir mersmak!