Denne vinteren rakk vi å kjøre to løp før alt ble avlyst grunnet korona. Det var Gausdal 5-mila og Synnfjell rundt 50 km. To fine løp i flotte omgivelser og god lærdom for oss. Vi ble selvfølgelig litt skuffet og tomme etter at sesongens hovedmål Femundløpet ble avlyst. Men det kommer flere muligheter og da stiller vi hakket mer gjennomtrent og med hakket mer erfaring etter denne sesongen. Hundene både spiser og hviler bra etter lengre økter, har fått øvd en del på sjekkpunkt. Vi har fått brynt oss på forskjellig vær og føre, alt fra solskinnstur på Hamar til brøyting om mørke natten innover mot Vidalen på Vikerfjell.
Gausdal 5-mila: Dagen startet nokså kaotisk, da vi klarte å skli ut i grøften med både bil og tilhenger i bakkene opp til Astridbekken. Mange stoppet for å prøve å hjelpe oss men det var ikke så lett med blankis der vi stod fast. Til redning kom en hyggelig mann med traktor og vi fikk kommet oss til start selv om vi var en del forsinket. Fint med et slik "start når du er klar" løp. Alle 9 (8 sh + 1 muttemix) som gikk høstens trening ble med, for å se hvem som skulle bli med på både Gruveløpet 130 km og Femundløpet 200 km. Jo lengre ut i løypen vi kom, jo dårligere spor og vær ble det. Men rutinerte Sandy og flinke Myra fant sporet, om igjen og om igjen. Etter hvert skiftet været til whiteout og det ble isende kald motvind. På vei nedover igjen kjørte vi forbi to begrenset klasse spann. Glade hunder i mål og det var målet med løpet med 4 unge hunder på spannet. Det var en litt vel heavy dagstur, kanskje overnatte i nærheten neste gang.
Synnfjell rundt 50 km: Fikk leid oss en fin hytte rett ved start, hvor man kjører ned en slags slalombakke med hundespannet (hjeeelp går dette bra?). Denne gang var det kun sibbene som ble med, altså 8-spann. Startet først ut av absolutt alle og hadde masse nerver helt til vi satte i gang. Det gikk litt trått med Sandy i led denne gang (i etterkant fant vi ut at hun hadde fått litt påkjenning i begge biceps etter Gausdal, hun fikk fysio-time rett etter Synnfjell for sjekk), så etter ca 10 km satte jeg hennes lovende datter Jean i led sammen med Myra. Det var mye stigning men så utrolig flott utsikt der oppe! Vi jobbet oss rundt løypen og ble passert av så mange spann at jeg ikke hadde noen forventninger da jeg kom i mål. Kenneth sa at jeg hadde kjørt bra og jeg ble positivt overrasket over en 14. plass av 31. startende, hvor mange kjørte med langt flere hunder enn meg. Glade hunder i mål nok en gang, hurra!
Homerun race 150 km: Løp og løp, men det var jo et slags digitalt hundeløp. Hadde allerede avtalt med Vikerkollen om å låne hunder, slik at jeg kunne teste ut noen til Vikerfjell løpet 130 km (vi var fremdeles usikre på om Sandy kom til å rekke å bli frisk). Derfor falt valget å kjøre på Gåsbu og det angrer vi ikke et sekund på. Utrolig flotte løyper der! Startet ut med 10-spann og første etappen lørdags morgen gikk greit unna. Planen var å hvile maks 5 timer også kjøre ut igjen, det klarte vi med grei margin. Kjørte ut med 9 hunder. Måtte sette igjen Cartman, da han var noe stiv. Planen var å ta han med igjen på 3. etappen.
Litt ut i 2. etappe ble Mel truffet av sleden til et spann som kom head-on. Jeg løp frem men rakk ikke å ta støyten. Hun løftet på beinet sitt og jeg prøvde å beholde roen. Hva er lurest å gjøre nå og vil en ikke sliten sprinthund bli liggende i sleden uten problemer? Tok avgjørelsen om å prøve å ha henne i sleden. Først virket det som hun ville klatre ut konstant, men egentlig ville hun bare ha hodet på utsiden og følge med. Hun hadde fått dekken på samt at hun lå på resten av dekkene i sleden. Det ble en noe kortere etappe, tenkte vi fikk ta det igjen på neste etappe og ville komme meg til bilen med henne. Prøvde å holde farten nede, ikke så lett å styre med hund i sleden gitt! Vel tilbake så virket hun ikke halt, men hun fikk sove i bilen med meg på reinskinnet for litt ekstra oppfølging og kos.
Valgte å sove en del flere timer, slik at hyttefolket ikke ble vekket før solen av hundespann som skulle ut. Mel fikk stå over samt Cartman som nå virket litt små-halt (han har en gammel skade som kommer og går, følges opp jevnlig hos kiropraktor/fysio). Startet ut med 8-spann og det ble mye stopp og bytting av ledere. De yngste, Jean og Judy, ville jeg ikke kjøre for mye foran enda. Så endte opp med Myra i singel led og det funket bra. Kjempe fornøyd med alle sin innsats og artig å bli kjent med nye personligheter fra Vikerkollen. Tenk at lånehunder kan gå så mye og bra for en total fremmed!
Videre fremover: Resten av den gjenværende vinteren blir det mer tur og kos, samt fortsette å kjøre inn unge lovende Kavik (snart 9 mnd). Vi har også planlagt valpekull på Myra, mer info finner du på hjemmesiden. Hun er en skikkelig god leder og blir bare stadig bedre. Vi håper å få noen valper som kan følge i hennes fotspor.